Internasjonal
menneskerettighetslov

I 1948 hadde De Forente Nasjoners nye menneskerettighetskommisjon fanget verdens oppmerksomhet. Under det dynamiske lederskapet av Eleanor Roosevelt – president Franklin Roosevelts enke, som selv var en menneskerettighetsforkjemper og USAs FN-ambassadør – begynte kommisjonen å skrive et utkast til det dokumentet som skulle bli til Verdenserklæringen om Menneskerettighetene. Eleanor Roosevelt, som gis æren for å være inspirasjonen til den, kalte den det internasjonale Magna Charta for hele menneskeheten. Den ble tiltrådt av De forente nasjoner den 10. desember 1948.

I sin innledning og i artikkel 1 bekjentgjør erklæringen utvetydig alle menneskers iboende rettigheder: «Tilsidesettelse av og forakt for menneskerettighetene har ført til barbariske handlinger, som har oprørt menneskehetens samvittighet, og skabelsen av en verden hvor menneskene nyter tale- og trosfrihet og fri for frykt og nød har blitt forkynt som folks høyeste mål … Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter.»

Medlemslandene i De forente nasjonene lovet å arbeide sammen for å fremme de tretti menneskerettighetsartiklene som, for første gang i historien, hadde blitt samlet og kodifisert i ett enkelt dokument. Som følge av dette er mange av disse rettighetene i forskjellige former i dag del av grunnlovene i demokratiske land.